De ti tøffelstadiene

Utdrag fra boken “Herfra til hektene”
skrevet av Ingrid Bjørnov

“Jeg har begynt å reise med egne tøfler. Behovet meldte seg etter jeg skled ut i en ufrivillig spagat på et hotellbad, uten annet enn tynne frottéslippers på føttene. Aldri mer, svor jeg, idet jeg grep badekarkanten med begge hender og dro meg opp igjen. På neste tur pakket jeg egne tøfler, og jeg visste jeg hadde passert et veiskille.

Valg av tøfler forteller mye om hvor i livet man befinner seg. Hvert menneske gjennomgår ti tøffelstadier i løpet av sin levetid.

DE ALLER FØRSTE TØFLENE har anti-skli-knotter og vrangbord. Anti-skli-knotter fordi ganglaget er noe ustøtt, vrangbord fordi føttene er latterlig små og tøflene fort faller av. Småbarnsforeldre bruker uforholdsmessig mye tid på leting etter bortkomne babytøfler.

BITTE SMÅ VOKSENTØFLER dukker opp i toårsalderen. Rutete tøfler, tøfler med dusk, ullsåler og filt. Et lite menneske med tillitvekkende fottøy retter blikket mot barnehagen. Med navnelapp under hver fot.

Deretter kommer TÅPELIGE TØFLER på banen. Dette er tøfler forkledd som hund, tiger, løve eller reinsdyr, tøfler med gevir, værhår og/eller hoggtenner. Disse får man på et tidspunkt i livet der man også tilbys fjes på tannbørsten, kaninører på vinterlua og gummistøvler med grimaser.

I puberteten går tøflene inn i en lei periode. De blir ikke brukt. Jeg er en rebell, jeg gjør opprør, JEG TRENGER IKKE TØFLER. Men så flytter man hjemmefra. Og i møtet med gulvkalde kollektiv og overprisede sokkelleiligheter hentes tøflene inn igjen i varmen. De anses fortsatt som ulidelig borgerlige og bør derfor være ANDRES TØFLER. Aller helst bestefars gamle, men et litt eksentrisk varp fra bruktbutikken gjør også nytten.

Etter fylte tretti kommer behovet for UTE-TØFLER. Kollektivet er et tilbakelagt stadium, nå skal man ta inn posten, gå ut med søpla, hente noe i garasjen. Tøflene må derfor ha en solid såle og fungere både til asfalt og parkett, samt tåle regn. Hvis det har kommet barn inn i familien, er det heller ikke tilrådelig å miste balansen i bestefars glatte gamle tøfler med den lille på armen. Stikkordet er nå sikkerhet.

Men helt plutselig, som lyn fra klar himmel, får TIGERTØFLENE en ny vår. Dette skjer parallelt med at eieren runder 40, kjøper motorsykkel eller begynner med snowboard. Skal man finne barnet i seg selv, er det mange som starter med tøflene. Hvis man også bytter kjæreste i denne perioden, kan de tåpelige tøflene måtte vike for DESIGNERTØFLENE. Dette er enkle og rasende elegante tøfler, men de er latterlig dyre og ikke spesielt gode å gå i. Designertøflene ender ofte hos frelsesarmeen.

I årene som kommer, opplever tøflene sin storhetstid. For første gang i livet bruker man sine tøfler helt til de er utslitt, hvorpå de erstattes av et par som er HELT LIKE de man nettopp kastet. Tøflene blir som en del av kroppen, de er alltid med, også på inn- og utenlandsreiser. Mange kjører også bil i tøfler, særlig i sommerferien. Dagen starter ikke før man har funnet tøflene sine.

SISTE TØFFELSTADIUM i livet er nokså likt det første. Igjen er det andre mennesker som holder styr på tøflene dine. Og når navnelappene gjør sitt inntog på nytt, da vet du at livets store tøffelsirkel snart er fullendt.”